Er det greit at jeg deler noe skikkelig flaut med deg? Noe som jeg nesten ikke tør å fortelle engang, men som endra alt for meg. Og som kanskje kan endre alt for deg òg.
Er det greit at jeg deler noe skikkelig flaut med deg?
Noe som jeg nesten ikke tør å fortelle engang, men som endra alt for meg.
Og som kanskje kan endre alt for deg òg.
Du kan få enda mer ut av dette ved å se meg fortelle deg alt om det på YouTube HER, eller høre meg lese det til deg på Spotify HER.
For noen måneder siden lanserte jeg min engelske YouTube-kanal.
Jeg hadde alt klart. Jeg hadde spilt inn videoer, jeg hadde laga thumbnails - sånne korte bilder som gjør at folk kan se om det er noe de vil se.
Jeg hadde strategien på plass, men så skjedde det noe merkelig.
Perfeksjonismen tok helt over. Jeg klarte ikke å publisere noen ting.
Og så tenkte jeg: "Det her er bare ikke godt nok."
"Folk vil se at jeg har 750 klienter på norsk, men kun sju på engelsk. Så jeg er ikke så stilig. Jeg kommer til å dumme meg ut."
Så i stedet for å late som alt var perfekt, så delte jeg kampen. Den indre striden i meg, åpent og sårbart og ærlig.
Jeg fortalte folk om motstand, jeg fortalte om frykten. Jeg fortalte om følelsen av å ikke være god nok.
Og så tenkte jeg at nå driter jeg meg ut, nå får jeg det til å se skikkelig uprofesjonelt ut.
Men det som skjedde, var det motsatte.
Fordi Linda skrev til meg:
"Det at du delte den prosessen her, det ga meg en sånn enorm ro.
Jeg skjønte at jeg kunne fullføre Mastercoach-programmet og starte,
selv om livet er fullt av hendelser og kriser og ting som tar oppmerksomheten, og hun ikke følte seg klar ennå."
Og nå har Linda virkelig rykka framover, noen måneder etter det igjen.
Så min sårbarhet ga henne tillatelsen.
Tillatelsen til å være seg sjæl, til å være ufullkommen, til å være akkurat som hun er.
Tillatelse til å starte, før hun følte seg klar.
Tillatelse til å være i prosessen.
Og da forsto jeg noe dypt. Som jeg er veldig glad for.
Folk trenger ikke at du skal være perfekt.
De trenger ikke at du skal være noe annet enn det du egentlig er.
De trenger at du kan være ekte, være deg sjæl.
Folk trenger ikke at du skal ha alt på plass allerede.
Men de trenger at du forstår reisa di og reisa de er på.
Folk trenger ikke noen som har fiksa alt og er et superglansbilde som ikke har noen utfordringer igjen.
De trenger en guide. Som går reisa, og som forstår hvor de er sjøl.
Jeg har nevnt Magnus, som syntes det var skikkelig kleint å ta betalt.
Jeg har også holdt meg selv tilbake: "Hvem er jeg til å gjøre dette? Vil noen kjøpe det her? Det er sikkert for dyrt. Jeg er ikke god nok."
Jeg hadde sju sånne begrensninger, og når jeg gikk gjennom dem, så letta alt.
Og når jeg fortalte det, og når han fikk den samme prosessen med Leadership by Heart-transformasjon, så endra det alt for han.
Plutselig så var det ikke tvil som holdt han igjen og gjorde at han følte han var diskvalifisert.
I stedet så gjorde erfaringa hans han mer menneskelig og mer tilgjengelig for andre. Mer troverdig.
Og derfor så fikk han jo klienter ved å være seg sjøl. Ikke på tross av usikkerheten, men på grunn av den, på grunn av å eie hele seg selv.
Leonard Cohen sa en gang at "there's a crack in everything. That's how the lights get in."
Så la oss være ekte og tillate der lyset skinner, ikke bare inn, men ut også.
Sånn som Solveig, som hadde en annen hang-up på at "jeg er for gammel til å starte som coach". Hun var bare 62.
Jeg har utdanna nydelige coacher opp i 70-åra. 78, og 75, noen av dem. Og mange av dem har jo mange herlige levende år igjen med meningsfulle liv.
De vil gjøre en forskjell, de vil bruke innsikten og visdommen. Og de vil være fri og føle på ro, glede, frihet og kjærlighet.
Så når Solveig skjønte at dette er ikke noe som holder henne i en begrensning, dette er faktisk en livserfaring som folk vil ha, så ble det en sånn rakett.
Som gjorde at hun kunne snakke med folk, og folk sa ja og ville prate med henne. Hun hadde gjennombruddssamtaler med Sannhetsbombe-metoden.
"Kan jeg få lov å jobbe med deg?", sa dem.
Fordi hun så folk så dypt. Hun så folk så dypt at hun så visdommen deres.
Og de kjente at "det er så godt å bli sett på dette dype stedet". Og hun var autentisk. Hun er ekte.
Og så viste hun forståelse for at livet er sammensatt, da. Det er ikke så svart-hvitt, skjønner du. Det vet du jo.
Så sannheten er at det som er uperfekt hos deg, det er faktisk det sterkeste du har.
Og din indre kamp og det du står i... Når du tør å være ærlig med deg selv, og kanskje etter hvert ærlig med andre, så gir du dem en tillatelse til å ha sin egen.
Og så er det sånn at din prosess kan lære dem hvordan de kan jobbe seg gjennom sin prosess.
Og din sårbarhet, det skaper trygghet og tillit til deg. Og den tryggheten og tilliten er fundamentet for å guide dem gjennom en transformasjon.
Så du trenger ikke vente til du er ferdig eller fiksa med å vokse... Med å hjelpe andre. Du kan bare være deg sjæl, og så gjør du det.
Du trenger ikke alt på plass engang for å hjelpe andre å få ting på plass.
Du trenger ikke være opplyst for å lyse opp stien for andre.
Du trenger ikke være perfekt for å skape det som for andre er perfekte resultater.
Det eneste du trenger, det er å være ekte.
I neste e-post deler jeg den enkle testen som avslører om du er klar til å hjelpe andre profesjonelt.
Ikke basert på hvor mange diplomer du har på veggen, eller hvor mye selvtillit du har, men noe som er mye dypere.
Fordi jeg bøyer meg for din menneskelighet.
Og så var det det her: Da jeg delte denne YouTube-kanal-klumpen i magen min - som var fem forskjellige klumper, faktisk - så fikk jeg mange flere henvendelser enn noen gang.
Ikke fordi folk så en "ekspert", men fordi de så at "wow, han er menneske", og "jeg kan stole enda mer på ham".
Masse kjærlighet,
Peter