Hva er det egentlig som skaper endring? Det er neppe det du tror.
Jeg har nettopp analysert 15 år med:
Bøker jeg har skrevet,
lydbøker jeg har lagd,
webinarer jeg har holdt,
e-poster jeg har lagd,
1000 live-videoer,
mange innspilte videoer...
Og så har jeg funnet ut: Hva var det egentlig som var verdifullt?
I går fortalte jeg deg om tvilen som ramma meg.
Om spørsmålet som holdt meg våken:
Hjelper jeg egentlig folk?
I dag vil jeg dele hva jeg fant da jeg gravde dypt i de 15 åra med arbeid.
Og det overrasket meg fullstendig.
Jeg gikk gjennom alt.
Endringene folk har sett når de har gått fra å være leder til å bli med i Mastercoach-programmet og starte sin egen coaching-business.
Jeg har lest gjennom tilbakemeldinger fra folk som har lest disse bøkene mine.
Jeg har hatt samtaler fra webinarer hvor folk hadde gjennombrudd.
Jeg har til og med sjekka e-postene som jeg har sendt - og noen ganger ganske mange - som skapte endring for folk.
Og jeg har til og med gått gjennom samtaler med folk som ba om en sannhetsbombe-samtale med meg.
Og så viser det seg at noen av dem er sånn at:
"Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg med Mastercoach-programmet,
men jeg tror jeg kan hjelpe deg med noe annet."
Og så har jeg gitt dem strategi, fordi jeg elsker jo å hjelpe folk å finne gaven sin og lage en måte å leve på da.
En som jeg hjalp til å gå fra 15 millioner i omsetning i bedriften han jobba i
- ikke hans egen, han var sjef der - til 150 millioner.
Han sa til meg: "Du tenker jo helt utafor boksen. Du er ikke i boksen engang."
Og det er kjempegøy.
Men jeg lette etter mønsteret her.
Og det her er det som faktisk er viktig for deg:
Hva var det som skapte varig endring hos folk?
Hva var forskjellen på de gangene jeg hjalp, og de gangene jeg virkelig transformerte?
Og det jeg fant, det endra alt - nå og framover.
Det viste seg at det fins tre nivåer av hjelp:
Nivå 1 er informasjon.
F.eks. hvis du kjenner deg igjen, at du gir råd, du vil dele din kunnskap til å fortelle folk hva du mener en bør gjøre.
Det kan være nyttig, men folk klarer neppe å ta action på det. Og det er veldig midlertidig. Det er som å gi en sulten person en fisk.
Nivå 2 er å dele innsikten din.
Du hjelper folk å se mønsteret til dem som de ikke kunne se før.
Og det er jo essensen i "Truth Bomb"-metoden, hvor du snakker med dem og finner ut hvor de sitter fast.
Du finner ut hva de egentlig ønsker seg, og så er det noen mønstre som holder dem fanga.
Og så viser du dem hvor de sitter fast.
Og det skaper en dypere endring.
Da blir det sånn: Wow! Og da spør de:
“ Kan du hjelpe meg? Kan jeg bli klienten din?”
Men så er det et tredje nivå, og det var her magien skjedde.
Det er å tillate.
Du gir folk tillatelse til å være ufullkomne, messy, rotete akkurat som den de er.
Til å starte før de føler seg klare.
Til å tørre å være seg sjøl og si: "Ja, jeg er på vei, men jeg er ikke perfekt." Istedenfor å late som de er noen andre, så er de seg sjøl.
Og det her er det jeg innser som jeg syns er litt sjokkerende.
Mine mest kraftfulle øyeblikk som den som hjelper og løfter andre
- sånn som med boka som heter "Å løft andre og deg selv", 10 000 mennesker som har den boka
- det har ikke vært når jeg har vært mest ekspert.
Det har vært når jeg har vært mest ekte.
Jeg delte en sånn indre kamp rundt hvordan jeg skulle lansere YouTube-kanalen min og holdt meg selv tilbake, og så fikk jeg masse tilbakemeldinger.
Jeg hadde jo alt klart, men jeg ble holdt tilbake av en perfeksjonisme.
Og da var det ei som har skrevet til meg. Linda skrev:
"Peter, det at du delte at du gikk gjennom en prosess sånn som dette, ga meg enorm ro. Jeg skjønte at jeg faktisk kunne fullføre Mastercoach-programmet og starte, selv om kriser og problemer kommer og går."
Så min sårbarhet ga altså henne tillatelse til å være i sin egen prosess.
Og det er mer verdifullt enn alle teknikkene som jeg kunne ha lært henne.
Eller Magnus, f.eks.
Han hadde 20 års ledererfaring og følte at det ble litt sånn kleint og feil og litt sånn svindelaktig å ta betalt for coaching, for det var det han alltid hadde gjort gratis.
Og så delte jeg min egen kamp med sånn jantelovtanker om seg sjøl.
Jeg hadde sju store som holdt meg igjen, og når jeg fjerna dem, så løsna alt.
Og plutselig så han at tvilen hans var ikke det som diskvalifiserte ham, men den gjorde ham jo menneskelig, og kunne connecte med folk.
Men når han var ærlig og oppriktig, og ikke var perfekt glansbilde, men seg selv, så ble han mye mer tilgjengelig, og folk turra å snakke med ham.
Og da gikk han fra null som ville ha samtaler, og null av de han hadde samtaler med som faktisk ble klienten hans, til at alle han snakker med...
Den første elleve samtalene han fikk, ble hans klienter.
Ikke fordi han ble mer ekspert, men fordi han ble mer ekte.
Det samme skjedde med Solveig.
Hun var 62 år da hun starta som coach. Og så kom hun til meg og sa: "Jeg tror jeg er for gammel."
Men da hun skjønte at det var livserfaringa hennes... Det var den beste kvalifikasjonen, og ikke begrensninga hennes... Da begynte hun å starte sin egen coachingpraksis, og den bygde seg opp på kort tid.
Det som er, er at hun da ikke så det som en begrensning, men som visdommen folk søker.
Så ser du mønsteret?
Det er ikke din ekspertise som er det som får i gang endringsprosessen hos folk. Det er ektigheten din.
Det er ikke det at du ikke vet hvordan du endrer liv. For det kan du lære.
Men når du er deg sjøl, det er det folk vil ha.
Så det er altså ikke din perfeksjonisme som skaper tillit.
Det er sårbarheten din.
I neste video og i neste e-post skal jeg dele de tre tegnene som viser at du faktisk er - allerede er - kvalifisert til å transformere og endre liv.
Sjøl om du ikke føler deg som det, sjøl om du tviler på deg sjøl, sjøl om du tror at du trenger mer opplæring... Mer kurs...
Så har du noe i deg som allerede er klart. Med ektigheten din så kan du gjøre en forskjell med det.
Og jeg har dyp respekt for din ektighet.
Og så en ting til. Da jeg analyserte alt det her, så skjønte jeg hvorfor så mange erfarne fagfolk og ledere og folk med masse kompetanse ikke tør å kalle seg coach.
De tror at de må være perfekte. Men folk trenger ikke å være liksom en guru. Og de trenger ikke at du er det.
At du er en guide som forstår dem, som de kan kjenne seg igjen i, som du har tillit til, som kan guide dem.
Så jeg håper, hvis jeg etterlater deg med én ting i dag: Vær deg sjæl.
Tillat deg å være akkurat det du er i den prosessen du er i. Alle sammen har vi vårt. Du trenger ikke late som du er noe du ikke er.
I kjærlighet,
Peter