Hun visste hun kunne coache. Likevel sto hun fast.
Nå skal du få høre om Eygunn, et fantastisk menneske.
En kollega hadde sagt det rett ut til henne en dag: "Men du, du coacher jo, du."
Så tok hun en coachutdannelse. Og så en til. Ryggsekken ble full av verktøy, metoder og teorier.
Men det skjedde ikke noe.
Hun ga coachingsamtaler til folk uten å ta betalt , og det kan man jo ikke leve av.
Hun utsatte å invitere folk inn i sine coachingforløp, utsatte å bygge opp det hun drømte om.
Hun visste hva hun kunne. Klarte bare ikke å stå i det fullt ut.
"Tvilen var sterkere enn troen," sa hun selv.
Eygunn hadde også blitt fortalt ting da hun var liten.
Setninger om hva hun var verdt og hva som var mulig for henne.
Setninger som ikke handlet om henne, men om begrensningene til de voksne på den tida.
Og her vil jeg legge til noe.
De voksne som vi vokste opp med, generasjonene før oss, de sa ting til oss fordi de prøvde å være greie.
De prøvde å beskytte oss.
Men de sa det ut ifra sin bevissthet og sin verdensopplevelse.
Og det er ikke sikkert den stemmer for deg.
Det er ikke sikkert den stemmer for deg nå.
Eygunn husket ikke disse setningene bevisst, men de hadde satt seg. Og etter hvert hadde hun begynt å tro at de var sanne.
De aller fleste av oss kan ha slike setninger vi bare har adoptert som våre egne, uten å ta et bevisst valg om hvordan vi forholder oss til dem.
De bare er der og preger oss.
Eygunn hadde det slik i nesten seksti år.
En natt ble hun liggende og riste, innvendig og utvendig. Det hun kaller sjelens mørke natt.
Til slutt ba hun om hjelp, inni seg.
Og så var det ett ord som kom tilbake.
Anerkjenn.
Med en gang hun gjorde det, sluttet det å riste.
Gjennom Master Coach-utdannelsen møtte vi det som hadde sittet der siden hun var liten.
Vi anerkjente det helt til bunns.
Det betyr at vi ikke kjempet imot det.
Vi fortalte ikke historien om og om igjen og retraumatiserte det.
I stedet var vi bare med det, helt til det følte seg sett.
Og så slapp det taket for godt.
Hun sier selv at tvilen ble erstattet. Ikke med en tro, men med en dypere tillit, en overbevisning om at "jeg er jo den coachen som jeg alltid har visst at jeg er."
I dag får hun betalt for det hun tidligere ga bort gratis.
Kanskje kjenner du igjen noe av det.
Ikke nødvendigvis den samme historien, men den samme nølinga.
Den samme følelsen av å vite at du har noe å gi, og likevel kjenne at det er noe som stopper deg fra å gi det fullt ut.
det er ikke mangel på evner. Det er nesten aldri mangel på evner.
det er noe som sitter dypere. Noe som fikk lov til å sette seg fast for så lenge siden at det føles som en del av deg.
Men det er det ikke.
Eygunn bar på det i nesten seksti år. Og så slapp det.
Du får hele historien og verktøyene i "Lederen alle vil følge", nå i forhåndssalg med to eksklusive bonuser.
Bestill her: https://petersvenning.no/bok
I morra er det 17. mai. Barnas dag. Da kommer jeg med en viktig beskjed til deg om 17. mai programmet.
Masse kjærlighet.
Peter