Hva gjør du når noen angriper deg, kritiserer deg eller blir ordentlig sint på deg? Det skjer noe før du rekker å tenke. Kroppen strammer seg, og du begynner å forsvare deg.
De siste 18 årene har Peter Svenning gitt over 800 ledere en litt rar setning til akkurat det øyeblikket. Den er ikke laget for at den andre skal roe seg. Den skal gjøre at du ikke blir dratt med i dragsuget. I denne episoden får du setninga, og dere tester den sammen. Du trenger ikke tro på den. Det er faktisk best om du ikke gjør det.
«Du kan anerkjenne følelsen uten å godkjenne situasjonen.»
Peter forteller også hvorfor han først bare ga setninga til noen få utvalgte deltakere og ba dem ikke si det til de andre, hva som skjedde første gang han ga den til en ledergruppe, og hvordan Bodil, en leder som har gått i programmet hans, bruker den før og underveis i møter.
Om Peter: Peter Svenning har jobba med 800 ledere og Master Coacher de siste 18 årene gjennom Leadership by Heart. Han var munk i 5 år, og har skrevet bestselgeren «Lederen alle vil følge».
Gratis webinar på Zoom, tirsdag kl. 12 til 13: lede med mer ro og mer letthet midt i travle dager, med det du allerede bærer på.
Meld deg på her: https://petersvenning.no/webinar?podcast=all
Stikkord: kritikk på jobben, angrep, konflikt, anerkjennelse, følelser, stress, ledelse, lederskap, anerkjennelsessetningen
Når noen angriper deg, eller kritiserer deg, eller blir ordentlig sint på deg, så skjer det noe før du rekker å tenke. Kroppen din strammer seg, og du begynner å forsvare deg.
Og de siste 18 årene har jeg gitt over 800 ledere en litt rar setning i akkurat det øyeblikket. Og du skal få den setningen av meg om et øyeblikk. Den er ikke laget for at den andre skal roe seg. Den skal gjøre at du ikke blir dratt med i dragsuget. Og du skal ikke bare få setningen. Du skal få teste den sammen med meg. Og du trenger ikke tro på den. Det er faktisk best om du ikke gjør det.
Men først: La oss si at det kommer noen bort til deg og klasker deg i ansiktet, og så går de igjen. Du behøver selvfølgelig ikke akseptere det. Det er jo en krenkelse, og du kan ha, og bør ha, din mening om det. Men hvis de har gått, så kan du anerkjenne det som sitter igjen i deg. Akkurat nå svir det. Akkurat nå ble jeg overrasket. Akkurat nå er jeg lei meg. Og du kan jo se på det klasket som en hvilken som helst hendelse som er over. Men det er noe som sitter igjen. Du kan anerkjenne følelsen uten å godkjenne situasjonen som var.
Så nå skal du få prøve. Vi sjekker bare hvordan det kjennes. Og hvis du ikke kjenner noen ting, så setter vi det her på «nei, det funker ikke for meg»-kontoen. «Funker i alle fall ikke akkurat nå»-kontoen.
Så, akkurat nå: Tenk på noe som har plaget deg litt i det siste. Det kan være en samtale, et møte, noe noen sa. Kjenn etter hvor du kjenner det i kroppen din nå. Og så skal du få gjenta noen ord etter meg, høyt eller inni deg. Kjenn på det.
Jeg anerkjenner alt dette.
Hva det enn er.
Helt til bunnen av det.
Og helt tilbake til da det oppstod.
Og akkurat nå er det helt ok.
Kjenn etter. Er det litt annerledes nå? Kanskje kjente du at noe lettet, at noe som har holdt deg litt tilbake, kanskje slapp litt? Eller kanskje kjente du ingenting. Det er også helt greit.
Denne setningen er ikke det første som kom til meg. Jeg har nemlig jobbet med dypere transformasjon i mange år, og etter å ha jobbet med det fant jeg ut at veldig mye av det vi jobber med, kan slippe uten så mye story. Og da kom denne setningen til meg. Og så begynte jeg å bruke den massevis selv. Og så begynte jeg å lære den bort til noen få utvalgte deltakere av de 800 jeg jobbet med. Og så spurte jeg: «Hei du, kan du prøve å gjøre den her og fortelle meg hvordan det går? Men ikke si det til de andre, for jeg vet ikke helt.» For jeg måtte vite at dette funket for flere enn meg, før jeg kunne si det i plenum og dele det på video.
Og så husker jeg første gang jeg lærte den bort til en ledergruppe, som satt der og hadde betalt meg masse penger. Og så gjorde jeg det her, og var ganske nervøs. Og så sa de: «Wow!» Det var noen som kjente det i hendene. Noen kjente det i kroppen. Noen sa: «Det skjer noe som jeg ikke helt kan forklare. Jeg føler meg lettere.»
Jeg holdt et webinar her i dag, og folk sa at det var lettere. Det var forløsende. Det var fritt. Det var fint. Folk merker at det skjer noe der og da.
For det er jo ikke klasket i seg selv som er problemet etterpå. Det er hva det trigger i oss. Kanskje er det en redsel. Kanskje er det et gammelt minne. Og så setter det i gang en hel kjedereaksjon etter det klasket, etter hendelsen. Og det er som om noen plugger et gigantisk apparat inn i strømkontakten inni oss, og suger strøm ut av batteriet. Og det er derfor vi blir dønn slitne, også de dagene vi ikke har gjort så mye.
Men når vi anerkjenner at det faktisk skjedde, at jeg er sint, at jeg er opprørt, så gir vi rom til den indre opplevelsen, i stedet for å undertrykke den og la den ligge under og forsure alt. Og så åpner vi for at den delen av det, i alle fall, som ikke trenger noe mer bearbeiding, kan bare løsne.
Og jeg bruker den her setningen flere ganger om dagen. Og nå har jeg øvd så mye at jeg, uten å si noe høyt, får samme effekten av ett pust, sånn. Så du trenger ikke være redd for å anerkjenne vekk noe du vil beholde. Hvis jeg anerkjenner en god følelse, så blir den ikke borte. Det er bare det ubehagelige som slipper taket.
Og min erfaring er at den her setningen løser opp så mye av det vi går og bærer på. Bodil, for eksempel, en leder som har gått gjennom Leadership by Heart-programmet mitt, bruker den her setningen inni seg før møter og underveis i møter. Og hun sa: «Nå spiller det ingen rolle om de liker meg eller ikke. Jeg kommer med meg. Og da erfarer jeg at det gjør noe med omgivelsene.» Cirka det sa hun.
Og det er hele poenget. Når du anerkjenner det som skjer inni deg, så trenger du ikke at andre slutter å være sint. Og du trenger ikke å gi etter. Du kan stå helt rolig, du kan være tydelig, og du kan samtidig være varm. For under det som strammer til, når du anerkjenner det, så oppdager du: Oi, her under er jeg allerede ro. Jeg er allerede glede. Jeg er allerede frihet. Jeg er allerede kjærlighet. Det er essensen din. Og denne setningen, «Jeg anerkjenner alt dette» og så videre, den tar bare bort motstand, så du kan komme hjem til deg selv.
Så i løpet av denne dagen eller i morgen, når noe blir vanskelig, så bruk den setningen her. Og skriv gjerne i kommentarfeltet, eller send meg en mail, og fortell hva du kjente da du sa den.
Og det du fikk nå, var en kort smakebit. Vi går mye dypere inn i hvordan det her er en av tre nøkler, i et live webinar jeg holder, hvor du kan få komme og kjenne hvordan du kan lede med mer ro og mer letthet midt i travle dager, og få tak i den essensen du allerede er i, og leve den. Og så går du ut fra det webinaret med dype verktøy og et enkelt grep du kan bruke i neste samtale, spesielt i vanskelige. Webinaret er gratis. Det er på Zoom. Det er i lunsjen. Du kan bare komme som du er, spise mens du er der sammen med meg, og så får du dette som beriker deg, så du kan bli lederen alle vil følge. Du finner lenken til å melde deg på rundt her, eller bare ved å gå til petersvenning.no/webinar.
Masse kjærlighet til deg. Vi sees der!