Har du sett en rolig leder få et helt rom med seg, og tenkt at du skulle gjort det samme?
En dag fikk Peter Svenning 40 veldig urolige barn til å bli helt rolige. Dagen etter prøvde en kollega det samme, og det ble totalt kaos. Forskjellen var ikke hva de gjorde. Forskjellen var hva de kom inn i rommet med.
I denne episoden tar Peter deg med til sin første jobb etter 5 år som munk, i en flyktningbarnehage. 40 nyankomne barn fra 1 til 6 år i samme rom, uten et felles morsmål, og togskinner i tre som fløy gjennom lufta. Du får høre om telemarksnedslaget midt på det røde teppet, om pusten som roa rommet, og om kollegaen som sa «Gjør som Peter!» dagen etter.
«Det som virka, var det som skjedde inni meg. Og det kan du ikke herme.»
Til slutt gjør dere en enkel øvelse sammen, som du kan ta med deg inn i neste møte.
Om Peter: Peter Svenning har jobba med 800 ledere og Master Coacher de siste 18 årene gjennom Leadership by Heart. Han var munk i 5 år, og har skrevet bestselgeren «Lederen alle vil følge».
Gratis webinar på Zoom, tirsdag kl. 12 til 13: lede med ro og letthet midt i en travel hverdag, med det du allerede bærer på.
Meld deg på her: https://petersvenning.no/webinar?podcast=all
Stikkord: rolig leder, nærvær, stemningen i teamet, regulere seg sjøl, gode møter, ledelse, lederskap, flyktningbarnehage
En dag fikk jeg 40 veldig urolige barn til å bli helt rolige. Og dagen etter prøvde en kollega av meg å gjøre det samme, og det ble totalt kaos. Og forskjellen var ikke hva vi gjorde. Forskjellen var hva vi kom inn i rommet med, og det er derfor du ikke kan kopiere en annen rolig leder. Så i den videoen her skal jeg vise deg hva som virker i stedet. Og så skal jeg vise deg hvordan du kan prøve det selv før neste møte.
Det jeg snakker om, var altså min første jobb etter å ha vært munk i fem år. Det var i en flyktningbarnehage, og det jeg lærte der, har jeg tatt med meg videre inn i jobben med over 800 ledere de siste 18 årene.
Jeg ble headhuntet inn i denne jobben uten å føle at jeg hadde noe relevant erfaring, og så her var det bare å være den jeg var. Hvert år kom det 40 nyankomne flyktningbarn fra 1 til 6 år til denne barnehagen, på en avdeling, i samme rom. De hadde ikke samme morsmål, og det de hadde til felles, var en hel masse krigstraumer. Og da kan du tenke deg hvor mye uro og frustrasjon det var i denne barnegruppa, når de skulle fungere sammen uten å skjønne hverandre. Og de var supertrigget, superaktivert, de aller fleste av dem.
Og så hadde vi de togskinnene som alle barn har hatt. Du vet, Brio-togskinner i tre. Og de lå ikke på gulvet lenger. De fløy i lufta som raketter, missiler.
Og så husker jeg det var et sånt rundt, rødt persisk teppe midt i rommet. Og så husker jeg at jeg kom gående inn, og så så jeg den her gigantiske kaostumulten av et rom. Og så tenkte jeg: Jeg må gjøre noe. Så jeg gikk inn, og midt på det røde teppet hoppet jeg, og så gjorde jeg et telemarksnedslag midt på teppet. Og da fikk jeg selvfølgelig full oppmerksomhet. Plutselig sluttet alle barna å kaste, og plutselig sluttet de å slå og rope. Og så så de på meg, og da hadde jeg all oppmerksomheten.
Så da gjorde jeg sånn, jeg bare inviterte dem inn. Og så gjorde jeg sånn, det betyr «bli med, bli med», og så pustet jeg inn, og så pustet jeg ut. Og en tredje gang fikk jeg alle med på innpust, du også, og utpust.
Og da hadde jeg full oppmerksomhet, og måtte finne på noe før det ble krigsarena igjen. Så lagde jeg slange, så lagde jeg lenke, og så danset vi rundt, og så var vi slange gjennom hele rommet. Og så kunne vi sette oss ned på det runde teppet og holde hverandre i hånda. Og så sang vi plutselig litt, og rommet var helt endret. Det var samstemt. Vi hadde en energi. Vi hadde 40 unger fortsatt, men vi hadde fullt fokus. Så jeg kom inn, jeg fikk oppmerksomheten, jeg pustet dem ned, og jeg skapte et nytt fokus.
Og så var det en annen førskolelærer som jobbet der, og hun var dønn imponert. Så dagen etter var det like kaotisk på den avdelingen, og det var gjerne sånn på høsten, når alle begynte på nytt. Så prøvde hun det samme. Hun kom inn og løp inn på den røde sirkelen av et teppe, og så gjorde hun sånn: «Gjør som Peter!» Og det ble jo helt gigakaos. De bare kastet enda sterkere. De kastet bokser nå. De kastet bøker. Totalt kaos. Fordi hun pumpet jo opp, skrudde opp volumet på det indre kaoset sitt, og hun pumpet den energien ut i rommet. Og så prøvde hun altså å regulere, som det heter, disse barna før hun hadde regulert seg selv.
Og etterpå står jeg ute på andre siden av utelekeplassen. Så kom hun bort til meg og sa: «Jeg gjorde sånn som deg, men det fikk jo helt motsatt virkning. Kan du lære meg det du gjør?» «Ja,» sa jeg, «det kan jeg. Du skal få den første leksjonen akkurat nå. Du skal om et øyeblikk få snu deg, så skal du gå tilbake til døra du kom fra. Bare at når du går, så skal du gå så sakte du klarer, og legge merke til hvordan det føles, hvordan det kjennes, hva du opplever under fotsålene dine.»
Hun så på meg, så ble hun kjempesint. Hva i all verden var det her for noe tull? Det skjønner jeg godt. Det høres jo kanskje ut som tull, fordi når rommet koker, så er det ikke det du tror du trenger.
Men det hun så meg gjøre, var ikke det som virket. Hvordan jeg gjorde telemarksnedslaget, hvordan jeg lagde slangen. Det som virket, var det som skjedde inni meg, og det kan du ikke herme.
Og den tilstanden du har i deg, den smitter. Det toneleiet du kommer inn med, det smitter. Kroppsspråket setter en tone, det smitter. Og hvilke muligheter du ser, det smitter. Og det viser også folka dine hvordan du ser dem. De merker hvordan du er, og hvordan du har det, og hvilket rom du har for dem, før du har sagt et eneste ord.
Så la oss legge merke til deg. Kanskje du ikke er ute og går nå. Da kan du kjenne fotsålene dine. Hvis ikke kan du gjøre sånn som jeg gjorde, og legge merke til pusten. Og nå skal du kanskje gjøre det en gang til.
Og så skal du straks inn i et nytt rom. Kanskje et møterom på video, kanskje et fysisk rom, kanskje du skal møte noen. Og så kjenner du etter: Hva har skjedd inni meg nå, når du pustet? Og hva tar jeg med meg inn i det neste rommet jeg går i?
Prøv det til neste møte. Kanskje gå litt saktere til neste møterom. Kjenn fotsålene. Vær mer oppmerksom, og still litt åpne spørsmål. Det begynner alltid innenfra. Det her er altså en inside job.
Og det her er en smakebit. Jeg har nemlig et webinar hvor jeg viser deg hvordan du kan gjøre det her, for å lede med ro og med letthet midt i en travel hverdag, med det som du allerede har med deg, som du bærer på. Og så kan du gå ut av det webinaret med ett enkelt grep du kan bruke i neste vanskelige samtale. Det webinaret er gratis, det er på Zoom, og det er i lunsjen din. Og du finner linken ved siden av videoen her.
Masse kjærlighet til deg.