Hvorfor jeg delte min mest sårbare prosess (og hva det lærte meg)
Det føltes skummelt.
Å dele at jeg, etter 15 år som coach, satt fast i min egen motstand.
Å innrømme at jeg visste hva jeg skulle gjøre, men likevel ikke gjorde det.
Å vise at "mesteren" også hadde sine kamper.
Men jeg gjorde det likevel.
Og det som skjedde etterpå lærte meg noe fundamentalt om coaching.
Linda fortalte i et Master Coach webinar:
"Det at du la ut at du gikk gjennom en prosess, har gitt meg en enorm ro."
"Jeg kan faktisk gjennomføre dette studiet og starte, selv om kriser kommer og går."
Nina sa:
"Det ga meg håp og styrket min motivasjon for å våge å være synlig, selv mens jeg er i min egen prosess."
Og da skjønte jeg det:
Min sårbarhet ga dem tillatelse til å være menneskelige.
Min ufullkommenhet ga dem håp.
Min prosess ga dem frihet til å ha sin egen prosess.
Dette endret alt jeg trodde om coaching.
Jeg hadde trodd at for å hjelpe andre måtte jeg:
❌ Ha løst alle mine egne problemer
❌ Være perfekt og ha alt på plass
❌ Skjule mine egne kamper og utfordringer
❌ Vente til jeg var "klar" før jeg kunne hjelpe
Men sannheten er det motsatte:
✅ Vi kan hjelpe andre selv mens vi er i prosess
✅ Vår sårbarhet skaper tillit og dyp kontakt
✅ Vår ekthet gir andre tillatelse til å være ekte
✅ Vi trenger ikke å vente på å bli perfekte
Faktisk stilte jeg spørsmålet direkte til mine Mastercoacher:
"Har jeg vært verdifull for dere selv om jeg har vært i min egen prosess?"
Svaret var et unisont ja.
Fordi det som hjelper mennesker er ikke perfeksjon.
Det som hjelper er ekthet.
Tilstedeværelse.
Sannhet.
Og evnen til å se dem der de er.
Dette gjelder ikke bare for meg som erfaren coach.
Det gjelder for deg også.
Du trenger ikke å ha løst alle dine problemer for å hjelpe andre.
Du trenger ikke å være perfekt for å gjøre en forskjell.
Du trenger ikke å vente til alt er på plass.
Du kan hjelpe noen i dag.
Akkurat som du er.
Med alle dine prosesser og utfordringer.
Fordi det er der den virkelige magien skjer.
I møtet mellom to mennesker som begge er i prosess.
I den ekte forbindelsen som oppstår når vi slipper fasaden.
I den dype tilliten som skapes når vi våger å være sårbare.
Så spørsmålet er ikke:
"Er jeg god nok til å hjelpe andre?"
Spørsmålet er:
"Våger jeg å være ekte nok til å skape ekte dyp mellommennskelig kontakt?"
Fordi det er der transformasjonen skjer.
Med dyp takknemlighet for alle som våger å være ekte,
Peter
PS: Hvis du har holdt deg tilbake fra å hjelpe andre fordi du føler du ikke er "klar" eller "perfekt" nok, har jeg skrevet et personlig brev til deg som befinner deg i akkurat denne situasjonen.
Der deler jeg hvordan din ekthet og sårbarhet kan bli din største styrke som coach – ikke din svakhet.
Du finner brevet her, sammen med en video hvor jeg går igjennom hele filosofien bak autentisk coaching: [LINK]
Verden trenger din ekthet. Les brevet nå.